Her kommer hoveddelen av oppgava mi :
Innledning
Fokus i oppgaven er lagt på relasjonelle rom og indre rom
for ro og hvile. Hvordan freden vi har med hverandre, har å gjøre med freden vi
har inni oss og omvendt. Hvordan skape slike rom for ro? Kan kunstfagenes
utrykksmuligheter være en samtalepartner med hjertene våre? Jeg har valgt vekk
å fokusere så sterkt på stress og alle de skadelige effektene en livsstil uten
pauser og pusterom kan ha for voksne og barn, selv om jeg fant mye stoff om
dette. Ettersom det står at ”barnehagen skal ha en helsefremmende og
forebyggende funksjon” (KD2011; s8) vil fokuset heller være på det som er
positivt med å ta seg tid til ro og hvile, sunnhet og helse. Betydningen av relasjon
og trygge tilknytninger . Tema som fysiske rom og deres påvirkning er skissert
kort men ikke vektlagt.
På bakgrunn av arbeids- og praksis erfaringer i barnehager,
har jeg undret meg over hvordan vi kan jobbe med å ivareta barns behov for
hvile og ro. Rammeplan for barnehagen sier at
personalet må: ”.......organisere hverdagen slik at
det finnes en gjennomtenkt veksling mellom perioder
med ro, aktivitet (.....) og hvile (KDb2011; s42) Ro og hvile er altså en avgjørende faktor alle i
personalgruppen bør ha ett reflekter forhold til, med tanke på organiseringen
av hverdagen.
Målet med denne oppgaven er å se på metoder/filosofer som er
prøvd ut for å gjennomtenkte veksling mellom ro, aktivitet og hvile i
barnehager. Kan arbeid med kunstfagene hjelpe oss å finne ro og hvile?
Pedagogikk handler om å
legge til rette for læring/utvikling.
Hvordan legge til rette for at barn skal
lære å ta vare på seg selv og utvikle en selvomsorg for eget behov for ro i
hverdagen?
Hvordan kan
kunstfagene hjelpe barn i barnehagen å møte sine egne behov for ro og hvile?
Barnehagedidaktikk handler om å stille (og svare på) følgende spørsmål: Hva kan
være viktig å bringe inn i barns liv? Hvordan kan disse valgene begrunnes?
Hvordan kan man planlegge aktiviteter slik at man fange det som har betydning,
det som skal brukes tid på i samværet, undervisningen, oppdragelsen? (Brostrøm
& Veljeskov, 2009, s. 69) I oppgaven vil jeg reflektere rundt disse spørsmålene med hensyn til ro og hvile.
For å finne noen mulige svar på
denne problemstillingen, har jeg gjennomført et litteraturstudium om relevante
bakgrunnstema som stress, hva som skjer med mennesket i møte med kunst og lek,
pedagogiske, psykologiske, fysiologiske sider ved dette. Disse temaene er
beskrevet i Teorikapittelet. I tillegg er egne og andres erfaringer med barn og
hverdagen i barnehagen vektlagt for å underbygge teorien i Drøftingskapittelet.
Metode
Bakgrunn for valg av tema.
Jeg har valgt kvalitativ forskningsmetode i mitt arbeid, i hovedsak litteraturstudie,
men også intervju og observasjon er de kvalitative metodene jeg har benyttet
meg av.
”Kvalitative data er data som sier noe om kvalitative (ikke-tallfestbare)
egenskaper hos undersøkelsespersonene. Disse data kalles ofte for mykdata.” (Larsen
2008, s22).
For å finne min problemstilling
gikk jeg igjennom ting som har vekket sterke følelser og tanker i meg i mitt møte
med ulike barnehager opp igjennom studie årene. Jeg tenkte på hvordan et område
ute i en barnehage ble kaldt for ”Dø-området”. Personalet så på det som et
problem at dette området ikke ble brukt mer enn det ble. I dette området ble
barn gjerne observert sittende å se ut i lufta, eller de gikk å gjemte seg
alene eller sammen med en venn. Disse tingen vekket altså bekymring. ”Hjelp ett
rolig område! Hvor barn går for å ta det med ro! Hva skal vi gjøre! Dette er en
krise!” Jeg undres på om dette egentlig bare ett flott tilbud til barna?
Jeg har observert barn som prøver
å stikke seg unna, men som blir ”hjulpet” inn i leken igjen. I møte med dette
så tenker jeg: Kan ikke barn selv få bestemme om de trenger en pause fra å være
sosial og i farta og for hva som er lek for dem? Kan dette være et uttrykk for
at barna kunne hatt behov for flere tilbud om ro og hvile i hverdagen sin? ”...små barn vet. De kjenner seg selv og vet
hva de trenger og gjør sitt beste for å kommunisere dette ut gjennom de
verktøyene de har. Mange barn stopper for eksempel opp når de skal inn i ett
rom eller en annen sosial situasjon der det skjer mye. De venter, observerer,
tar inn og fordøyer. Og når de er klare og har kartlagt situasjonen og føler
seg trygg, tar de neste steg. Voksne ser ofte dette som et signal om hjelp. Dermed
«hjelper» de barnet inn i situasjonen og skaper en vond opplevelse. Om disse
barna blir overkjørt om og om igjen, kan de utvikle angst og andre problemer”
sier Eva Steinkjer (Johanssen 2014) Det viktigste elementet jeg har fokusert på
her er vår innstilling til ro og hvile og rommene vi lager relasjonelt.
Leken og kunstfagene har mange
fellestrekk, ett av dem er at det ser ut til å bli nedprioritert og
undervurdert i vårt samfunn i dag. Jeg tror at i leken og kunsten finnes det
kilder til hvile og utkobling. Ikke bare bedrer den estetiske opplevelsen barns
mattematiske evner, og gjør at barnet lærer noe om sosial adferd og
konsekvenser, det oppildner også barnets skjel! Hvile og ro er som næring for sjelen.
”Her og nå –opplever jeg noe som gjør livet verdt å leve!” Dette skaper
livsmot, livslyst, engasjement.
Innsamling
av datamateriale
Hele prosessen med innsamling av
stoff startet med noen dokument analyser av to offentlige dokumenter; Rammeplanen
for barnehagen, og Stortingsmelding 41”Kvalitet i barnehagen.
Når det gjelder dokument analyse
skriver Thagaard at ordet dokument kan brukes om alle skriftkilder som er
relevant for forskeren under hanns analyse. Dette gjelder alt fra offentlig
dokument som stortingsmeldinger og årsrapporter til dokumenter av privat
karakter, som dagboknotater, brev eller e-mail.(Thagaard 2009)
Ut fra disse funnene, gikk jeg
videre med å søke etter litteratur og resurspersoner innen feltet ”Barns behov
for hvile og ro”. Hvem forsker på dette i dag? Hvem prøver ut metoder som har
som mål å møte disse behovene for hvile og ro? I denne forbindelse fant jeg
frem til ett fascinerende opplegg kalt ”Barn i Balanse” som er ett norsk
forskningsprosjekt og metode med opprinnelse i ”Dream of the good”.
”Drømmen om det gode” er et internasjonalt
nettverk med fokus på oppmerksomt nærvær som pedagogsikk prinsipp. Jeg
kontaktet så kunstpedagogen til en
barnehagekjede, som legger vekt på ”oppmerksomt
nærvær” i sitt arbeid. Dette resulterte i ett telefon intervju og mye
inspirasjon og økt interesse for ”Barn i balanse” opplegget.
Ustrukturert intervju er den
intervjuformen jeg har brukt. Ettersom jeg bare gikk utifra noen stikkord og
lot informanten snakke ganske fritt, stikkordene brukte jeg som en slag
sjekkliste til slutt. Jeg valgte meg ut noen få informanter som var
kunnskapsrike og fikk igjennom dem igjen tips om andre resurspersoner jeg kunne
kontakte. Dette kalles ”Snøballmetoden” (Jf Larsen s78), og for en snøball
balla seg opp til å bli!
Jeg har også observert to yoga
timer i en Reggio Emilia barnehage og fikk en liten samtale med barnehagens Atelierista,
som var ansatt til å bruke 40% av sin tid
i Atelieret på barnehagen, hvor barna kunne komme og gå på eget intiativ eller
jobbe med bestemte prosjekter. I observasjonen brukte jeg ikke deltakende
observasjon ( Jf Larsen s 89), hvor jeg opptrede som flue på veggen med
notatblokk til å føre løpende protokoll over alt av interesse.
Ellers har jeg fått tak i
informasjon og svar på mine spørsmål, ved å kontakte fagfolk tilknyttet barnehager
med særlig fokus på hvile og ro og snakket med dem om tema via telefon og e-mail.
Fra disse og medstudenter har jeg fått mange tips om bøker, hefter og artikler.
Ved å søke opp stoff på internettnett og lese omkring kildene der har jeg så
gått på biblioteket og lånt ett utvalg som så ut til å være nærmest opp til
mine interesser.
Hermenautisk litteraturstudium.
Hermenautikk betyr fortolkningslære og handler om å forstå å tolke grunnlaget
for menneskelig eksistens, derfor er denne tilnærmingen så viktig for alle som forbereder
seg til å arbeide med mennesker (Jf Dalland).
I mitt litteraturstudium har en
bok om kunstpedagogen Ulla Crisitansens erfaringer med kunstpedagogisk nærvær i
en Reggio Emilia barnehage stått sentralt (Cristiansen 2008). Ettersom
kunstpedagoger innenfor Reggio Emilia pedagogikken tenker litt annerledes, men
også mye likt som Kunstpedagogen i Barn i Balanse, var det spennende å se litt
på disse to i forhold til hverandre. Utifra øvningsfeftet som barnehagens
oppmerksomhets trener har skrevet, fant jeg mange likhetstrekk mellom barn i
balanse og kunstfaglig arbeid (Selsbakk 2013). Jeg har også sett på metoder en
bruker for å finne ro og nærvær i Steiner pedagogisk sammenheng (Svinth 2010)
Og i Montesorri barnehager (Lexow 2004).
Metodekritikk: Det å finne bøker
og artikler omkring tema og sile ut hva det er verdt å lese er en del av
prosessen som har tatt mye tid, ettersom jeg får lyst til å lese alt mulig både
om og i bøker og andre kilder jeg finner. Igjennom veiledning med faglærere ble
enda noen bøker silt vekk, som gjorde det lettere å finne fokus i oppgaven. Om
jeg hadde fått det klart for meg hvem bøker jeg skulle ha dykket dypere ned i
på ett tidligere tidspunkt hadde arbeids prosessen blitt enda bedre. Men nå har
jeg en solid lese liste til senere fordypning.
Vær oppmerksom på dine tanker,
for de blir til ord.
Vær oppmerksom på dine ord,
for de blir til handlinger.
Vær oppmerksom på dine handlinger,
for de blir til vaner.
Vær oppmerksom på dine vaner,
for de blir din karakter.
Vær oppmerksom på din karakter,
for den blir din skjebne.
Teoridel
Rammeplanen.
Jeg vil starte med å se på
barnehagens styringsdokument, Rammeplanen, og hva det står i disse
retningslinjene om hvile og ro: Tre ganger nevnes
ordet hvile og to gangene ordet ro i rammeplanen.
Behovet for ro og hvile stadfestes,
men utdypes ikke i forhold til forskning eller praktiske råd. “Barn i
småbarnsalderen har stort behov for tumleplass ute og inne og for ro og
konsentrasjon.” (KDb 2011, s22)
Organiseringen og holdningsarbeidets
betydning understrekes, men hvordan en kan bidra til gode vaner og hva gode
vaner er i forhold til hvile og ro blir ikke foreskrevet. Gode vaner i forhold
til helse blir også vektlagt : ”I løpet av småbarnsalderen tilegner barna seg
(...) vaner og innsikt i hvordan de kan ivareta helse og livskvalitet” (KD2011;
s41) Så nettopp derfor er det viktig med en ”gjennomtenkt veksling mellom
perioder med ro (....) aktivitet og hvile” (KDb 2011 s42)
Ro til undring, tenkning, samtaler og
fortellinger foreskrives i rammeplanen, men hva med roens egenverdi? ”Gjennom
arbeidet med etikk, religion og filosofi skal barnehagen bidra til at
barna erfarer at grunnleggende spørsmål er vesentlige, ved at det gis anledning
og ro til undring og tenkning, samtaler og
fortellinger” (KDb 2011, s45) Hva er så
grunnleggende spørsmål?
”Godt kosthold og god veksling mellom aktivitet og hvile er
av betydning for å utvikle en sunn kropp”. (KDb 2011, s41) Hva er en god
veksling mellom aktivitet og hvile? Disse tingene blir opp til den enkelte
barnehage og den enkeltes pedagogiske grunnsyn og bestemme.
Barns medvikning.
”Evnen til å skape balanse gjennom å åpne seg for stimuli og
dels å stenge av for å hindre overstimulering, later til å være en viktig
funksjon gjennom hele livet” (Ellneby 2000 s 40) En slik medfødt evne til å
dekke egne behov for stimuli, er det avgjørende å lytte til mener Ellenby. Hvis for eksempel et barn som er et par uker gammel,
blir urolig på grunn av for påtrengende sosial stimulering, kan det på en og
samme tid bryte blikkontakten, vende hodet til siden, rynke pannen, lage en
grimase med munnen og gi fra seg en sutrelyd. Barnet har ikke måttet lære
å utføre den samtidige koordineringen av disse fem atferdselementene. Denne
bestemte integreringen er organisert på en medfødt måte. Også ansiktsuttrykkene
som omsorgspersoner anvender når de er sammen med spedbarn, er overdrevne både
i rom og tid, og dette gjør også foreldrene intuitivt.(jf. Stern, 1977). Vår
oppgave som barnas støttespillere i barnehagen, blir å hjelpe dem å møte egne
behov for hvile og ro, og legge tilrette for at det pedagogiske miljøet har rom
for ro. Ellenby skriver om hvordan ro og rutiner hjelper barnet å identifisere
sine egne behov (Ellneby 2000, s39) Organisering for
å møte barns behov for ro og hvile er det prøvd i forskjellige sammenhenger;
Barn i Balanse, Montesorri, Steiner, og Reggio Emilia er eksempler på
filosofien og pedagogiske modeller som har tatt hensyn til denne faktoren i
barn liv på forskjellige måter.
Sammreguleringens betydning for selvregulering
Barn i balanse barnehagene fokuserer på hvordan
vi voksne er forbilder for å skape kultur for ro og hvile. ”Husk at barna gjør det du gjør,
ikke det du sier. Vil du hjelpe dem til å samle seg og forholde seg vennlig til
seg selv og hverandre, må du selv være modellen de kan speile seg i.” (Sælbakke
2013;s2-3) Sammregulering er veien til
selvregulering, sensitivitet og responsivitet viktig grunnlag for samregulering
av følelser (Howard J. Bath 2008) Med samregulering mener Bath dette med at
barn møter forståelse og støtte i sine følelses oppturer og nedturer. Barnet
selv har en adekvat evne til følelsessregulering, men når tilknyttningen er
utrygg gjør det at barnet barnet ikke regulerer følelsene sine. Så å skape gode
trygge relasjonsrom i barnehagen blir derfor som grunnmuren i dette prosjektet.
Noen barn har ikke en trygg tilknytning til sine foreldre, men kan allikevel
utvikle trygg tilknytning til en omsorgsperson i barnehagen. Andre kan ha det motsatte
problem, men alle har rett på god omsorg i barnehagen. ”Barn skal møtes
på en omsorgsfull måte. Dette krever et ansvarsbevisst personale som er
nærværende og engasjerte i det enkelte barns trivsel og utvikling”.(KDb 2011 s31)
Bare barnehager av god kvalitet er bra for barna! (Jf Drugli)
Stortingsmelding 41 2008-2009: Kvalitet i barnehagen
Barns fysiologiske behov
En stortingsmelding er en nasjonal føring og samling av forskning og
aksepterte teorier.
”Barn skal tilegne seg gode vaner, holdninger og
kunnskaper når det gjelder... hvile.”(St 41; 9.6.57) Hva slags holdnings
skapende arbeid for barn, har vi omkring hvile i barnehagen? Vaner rundt
hviletid finnes i mange varianter i mange
barnehager. Men noen kutter ut hviletiden, fordi barna er for urolige og ikke
virker interessert i å hvile lenger når de blir litt eldre. Dette er
forklaringer jeg har fått i praksisbarnehagene mine og i samtaler med fagfolk
ute i feltet.
”Barn har ett fysiologisk
behov for hvile (.....) fordi det styrker barns forutsetninger for å utvikle
tillit til seg selv og andre og for å utvikle gode relasjoner.” (St41; 9.2.9) Søvnterapaut
Karin Naphaug forteller om hvor viktig det er at barna finner roen og hvilen
flere ganger i løpet av dagen for at søvnkvaliteten skal bli bedre. Hun
forteller også om hennes erfaringer av at mange foreldre ikke tror barna deres
trenger så mye søvn og hvile, og heller ikke ser sammenhengen mellom disse. Hun
anbefaler hvilestund i barnehagen, men stopper ikke der. Hun annbefaler
hvilestund helt opp i 9års alderen. Det å snakke om at en trenger en dupp selv
som voksen, strekke seg på sofaen slik at barnet ser det, kan være en viktig
del av holdningsarbeidet. For all del ikke si ”Du som er så stor trenger ikke hvilestund
lenger vel?”(Jf Napphaug 2007). Å hvile uten sterke lyder og lys 5-10minutter
hver dag er en bra helse investering hevder Pierre Fluchard forfatteren av ”Sov
godt, lev bedre”. Barn som ikke er uthvilte finner heller ikke like fort tonen
med andre barn i leken .
Naturens betydning for ro og hvile
Stortingsmelding 41 understreker viktigheten av
hvile og trekker frem ett roligere tempo som en styrke: ”Forskning viser at i
barnehager der det legges vekt på utelek og friluftsliv, leker barn flere
fantasileker. I slike barnehager er tempoet roligere, konfliktene færre og
barna mindre syke, har bedre konsentrasjon, balanse, orienteringsevne og
styrke.” (9.6.2)(St41) En kan lære mye av naturen om å akseptere sin egen og
andres væren her og nå: ”Lær av trær –gro i ro”(Pier Hein) Den amerikanske biologisten
Edwad Wilson har forsket på hvordan vår kjærlighet til naturen (”Biohilia”)
gjør oss naturlig harmoniske i møte med den. (Jf Wilson 1990) Uterommet er i
forhold til denne teorien definitivt et rom som byr på ro. Steinerbarnehager
etterstreber en harmoni en mener en kan lære fra naturen. Dagsrytmen skal være
i pakt med naturen, også ukerytmen og årsrytmen. Hvordan vi organiserer og
hjelper barna å bruke uterommet er også av betydning. «Selv om barn erobrer rom
på sin egen måte, avhenger barns bruk av uterommet i barnehagen først og fremt
av de voksnes verdisyn, holdninger og evne til å se muligheter» (Buaas 2002
s84) Så det holdningsskapende arbeidet også
blant di voksne, ser ut til å være en viktig side av tilretteleggelses
arbeidet.
Ro og hvile er en del
av en naturlig menneskelig væren og fundament for god fysisk og psykisk helse.
Men det er også naturlig å bli stressa, og en god beredskapsmekanisme. Problemet
er at denne mekanismen var ment for å takle kortere perioder med stress enn hva
vi i dag utsetter oss for, forklarer professor Robert M. Sapolsky skriver om stressrelaterte
lidelser.(Sapolsky 2004). Professor Friborg
som har forsket mye på resiliens, understreker også at stressopplevelser i
rette mengder bare gjør barn sterkere. Det kritiske er om barnet ikke har
trygge tilknytninger nok i livet sitt, da vil de være mer utsatte for
stressrelaterte lidelser. Altså være mer utsatt for å bli skadelig stressa. Resilens
studier viser at nettverk, familie og barnet selv er de utgjørende faktorene.
Om barnet har minst ett menneske det er tilknyttet over tid øker det
resilensen.(Holmsen 2004 s 25) Så det å bygge trygge tilknyttninger for barna i
barnehagen, vil gi bedre stressmestring og mer ro.
Trygg tilknyttning.
”Barn oppsøker voksne for å få bekreftelse på
deres tilstedeværelse” (St41: 9.3.28)
Å være i rommet er ikke det samme som at man
faktisk er tilstede. Om den voksne ikke er oppmerksom og aktivt i samspill med
barna er det ikke ett godt nærvær for barnet, som trenger å føle seg trygg for
å finne ro og hvile i egen hverdag. Spedbarns forskning viser at spedbarnet er
helt avhengig av samspill for å unngå skjevutvikling. (Jf Ellen A Stenrud s37).
Det å ikke klare å finne roen i egen kropp, i den grad at det forårsaker
stressrelaterte lidelser, kan heldigvis kureres forteller spedbarnsterapeut Ellen
Stensrud. Barn fortjener ro og hvile sier hun, og følelsen av tilhørighet er en
sentral faktor også for spedbarnet. (Stensrud 2011 s40&s38) Voksnes
responsivitet i forhold til barn er avgjørende. ”Gjennom kvaliteten på den voksnes respons, vil
barnet vite at de har blitt forstått og tatt på alvor, ved at det får den
støtten det har behov for i den enkelte situasjon” (Drugli Kap 15 s 204) Kvaliteten på den voksnes respons, tenker jeg at har mye
med oppmerksomhet, omsorg og pedagogisk innsikt å gjøre. Alle tingene kan en
selv ta ansvar for å vokse i. “Omsorgsforpliktelsen stiller krav til personalet
om oppmerksomhet og åpenhet overfor det unike hos hvert enkelt barn og det
unike i situasjonen og i gruppen.” (KDb 2011 s29)
Anerkjennelse
av tilværelsen, seg selv og menneskene og øyeblikkene livet består av,
har med holdninger, verdenssyn, livssyn og synet på meningen med livet å gjøre.
Berit Bae, har skrevet mye om det å være anerkjennende og hvordan vi som
mennesker først blir autonome når vi opplever å bli anerkjent av andre. Bae hevder at den voksne må kunne lytte med hele seg,
med en følelsesmessig innlevingsevne for å kunne tolke alle de forskjellige
signalene barnet sender ut (Jf Bae1996, s.25). Bae sier også at ikke-
anerkjennende relasjoner, vil skape forutsetninger for tilbaketrekking,
lukkethet og motstand (jf Bae 1996,
s.164). «Når den ene parten bruker sin posisjon til å definere den andres
opplevelser, uten å anerkjenne dennes perspektiv, kan vi snakke om misbruk av
definisjonsmakt» (Bae, 1992, s.26) Så i likhet med oppmerksomksomt nærvær,
fremhever Bae at det er viktig å være oppmerksom på våre tanker. Kanskje vi kan
lære oss å anerkjenne at noen barn har mer eller mindre behov for hvile og ro
enn andre? Og at noen barn trenger lenger tid til å ”lande” i denne roa? Alle
er unike!
Sensitivitet og responsivitet
Ved at vi omsorgsgiveren til barnet trener opp
vår sensitivitet og responsivitet, legger vi et grunnlag for ro og relasjon. (Drugli
2014) Senitivitet og responsitivtet er hva vi bruker for å forstå og gjøre oss
forstått. ”Sensitivitet krever at man kan og vil hengi seg til utforskning av
den andre parten. Den voksnes sensitivitet ovenfor barnet vil derfor ofte bli
forstyrret hvis den voksne er sliten, stresset eller opptatt av seg og sitt” (Drugli
i Glaser, Moen og
Søbstad 2011 s204) Sensitivitet hos den voksne er
viktig for at barna skal kunne knytte seg til den voksne. Utifra en god nær
relasjon mellom barn og voksen vil en sensitiv voksen vite om ett blikk er nok
eller om det behøves både verbal og handlingsrettet bekreftelse og kunne
tilpasse sin respons ut fra disse individuelle behovene. Om voksne klarer å gi
godt tilpassa respons, har den høy reponsivitet. (Jf Drugli i Glaser,
Moen og Søbstad 2011)
I løpet av de siste
10-15 årene har den nye spedbarnsforskningen, sammen med kulturell
utviklingspsykologi, vist hvordan barn gjennom kommunikativ kontakt og
utveksling med sine omsorgsgivere blir ledet inn i det kulturelle fellesskap.
K. Hundeide har forsket på hvordan vi kan bli mer sensitive i vår
relasjonsledelse. Utviklet et veilednings program som er mye brukt
internasjonalt. Mennesker
er meningssøkende og fortolkende vesener og handler rasjonelt på sine egne
premisser og innefor sitt eget kulturelle fellesskap. Hundeides fortolkende
tilnærming til barn tar utgangspunkt i barnets egen opplevelse av sitasjoner og
av egne alternativer. Dette perspektivet er viktig fordi det bringer inn de
komplekse forholdene som påvirker en persons handlinger og valg. (Jf Hundeide
2003)
Ro til relasjon.
”Tid og ro kreves for at det skal etableres en god relasjon mellom barn
og voksne, den voksne trenger å være nær og vise sensitivitet i samspillet”
(Linder 2010) Det at ikke alt går like fort, kan være vanskelig å akseptere for
vår fast frod generasjon. ”Roma ble ikke bygd på en dag” sies det, men barns
relasjon til oss omsorgspersoner har vi ofte ett romantisert bilde av at vil
komme med en gang vi setter oss ned med en bok og smiler. Blandt små barn som kommer
fra ett trygt hjem vil dette kanskje stemme. Den danske filosofen Løgstrup
mener at et barn i utgangspungtet vil møte sin omverden med tillit og at
misstillitt er noe som læres ved negative erfaringer (Jmf Glaser, Moen og
Søbstad 2011 s 200). Barnet kan få en utrygg tilknyttning til personalet i
barnehagen, selv om den har trygge tilknyttninger til sine foreldre. Dette er
opp til den enkelte relasjon. Hvor mange trygge eller utrygge tilknytninger
barnet har fra før kan ha mye å si. Når en god hverdag i barnehagen har blitt
opplevd som ett daglig fenomen, begynner tryggheten tilslutt å sive inn. Det å
finne indre styring, handler bade om å kunne være selvregulert i forhold til
følelser og kroppslige reaksjoner, men også om å kjenne seg selv, vite hvem man
er, hva man vil og hva man trenger for å ha det bra med seg selv og andre. Det
å komme i kontakt med sin indre vennlighet, indre styrke og dømmekraft er
viktig for oss i våre relasjoner (Jensen, Bertelsen og Juul 2013). Disse danske
forfatterene fronter at grunnlaget for at barn skal utvikle godt selvfølelse,
kjenne på følelsene sine og ha omsorg, er at di ha mulighet til ”å gå inn i seg
selv og finne roen”. Barnet må ha trygghet for å klare å slappe av og for å
klare å stole på at omsorgspersonene bestemmer det som er best. Ett lite barn
vil nok i mange tilfeller helst tatt søtsakene før skikkelig mat, kanskje fordi
det ser best ut når blodsukkeret er lavt, eller fordi det virker mest
forlokkende smaksmessig. Men ved å f.eks., gjemme bort yoghurten og frukta, så
barnet ikke får øye på det, vil det kanskje komme til å spise brødskiva si bare
fordi det er sultent. Men med gode daglige rutiner, vil barnet få bedre
dømmekraft litt etter litt. På samme måte kan vi legge tilrette for at
omgivelsene til barna gir dem bedre grunnlag til ro og relasjon, ved å være
reflekterte og gjennomtenkte (Som vektlagt i Reggio Emilias filosofi). Vil
dette miljøet invitere til lek sammen eller krangling om leker? (Jf Haugen,
Løkken og Røtlhle 2005) Så kan man tilføre og fjerne elementer og prøve seg
frem med barnegruppa om det fungerer, se barns adferd i forhold til kontaksten,
de pedagogiske miljøene de oppholder seg i (Jf. Nordin Hultman). ”Dersom den
voksne har ett reflektert forhold til egne erfaringer, vil samspillet med barnet
handle om bestrebelser etter å finne gode løsninger og ikke en kamp om å ha
styringen” (Jf Pettersvold og Østrem 2005) Gode fellesopplevelser av lek,
kunstutrykk, musikk, dans, drama, samtale og sammhandling, kan bidra til å
skape samhørighet. Manglende følelse av tilhørighet kan skape uro.
”Oppmerksomt nærvær barnehager”
Oppmerksomt nærvær (også kalt Mindfulness),
handler om å anerkjenne seg selv, andre og de unike omstendighetene, lære seg
empati og selvkontroll, emosjonell og sosial inteliggens. Det er mye omsorg i
denne tankegangen, ”Omsorgsfullt nærvær”
på mange måter. Dette oppmerksommenærværet kan treners gjennom metoder
som legger vekt på å lytte innover og til andre man har rundt seg. Mange av
metodene jeg har lest om ligner på oppvarmingsøvelser vi har gjort i drama
undervisningen på skolen, og formingsfaget blir brukt som en rolig aktivitet
som gir hvile og ny energi, bare musikken brukt litt mer passivt, som
bakgrunnsmusikk, eller med vekt på det musikalske i komunikasjonen. Barn er
født med ett naturlig ”oppmerksomt nærvær” (Jf Sælsbak 2013) I Mindfullnessbarnehagene
jeg har studert, ser jeg at det å hjelpe barna i sin relasjonen til seg selv,
selvomsorgen og det å primært være indrestyrt isteden for å primært være styrt
av andres krav og forventninger her i livet blir vektlagt. Å finne en kilde til
livskraft inni seg i stedet for å vente på stimuli utenfra. Metoden Barn i
Balanse kombinerer berøring, fantasi, empati, nysgjerrighet og humor.
For voksne, spesielt i en
småbarnsavdeling, vil dette innebære holdningsarbeid og trening i å ha ett
oppmerksomt nærvær i yrkessituasjonen, for å legge et godt grunnlag for barnas
mulighet til å finne ro og hvile i hverdagen sin. Oppmerksomt
nærvær i yrkessituasjonen er en form for være-i-kompetanse. Kompetansen som
omfatter det å kunne takle egne og andres følelsesmessige utfordringer med
anerkjennelse, samt utfordringer knyttet til det å være fleksibel og kreativ i
utfordrende situasjoner (Jf Røkenes og Hansen 2012, s92 )
Kanskje oppmerksomt nærvær pluss en
førskolelærer kan bli til ”Pedagogisk nærvær”? Pedagoger med fokus på nærvær kan skape et
lærings- og utviklingsmiljø, som støtter barns erfaringer med å være til stede
i seg selv og oppleve fokus på å være og ro til å lære. (Jf. Lone Svinth 2010)
Pedagogisk
nærvær
Oppmerksomt nærvær som pedagogisk prinsipp. Jeg vil nå se nærmere på
hvordan flere pedagogiske retninger har oppmerksomt nærvær som pedagogisk
prinsipp.
Steinerfilosifien
vektlegger
omgivelser med fred, ro og trygghet som fundamentet for leken. Dette krever
voksne som er beviste og har vilje til å arbeide med seg selv, for å skape
slike rom hvor barn kan få utfolde seg. Arbeidet bør utføres i ett rolig tempo
og med glede. Det å prøve å lage glidende overganger, der elementer fra forrige
aktivitet innlemmes i neste er typisk for barnehage arbeidet. Rudolf Steiner sa
at ”Leken er barns arbeid”, og en prøver derfor å lage ”Lekero” på lik linje
med arbeidsro. Det finnes stor respekt for leken og kreative prosesser ettersom
barna her er i ett ideelt modus. Konsentrasjon blir sett på som ”innånding” og
lek og skapende arbeid som ”utånding”. Mellom disse finnes en rytmisk veksling
som det rytmiske menneske selv kan finne individuelt i sin egen rytme. Gjennom
kunstfaglig arbeid, sang, lek og forteller samlinger mener en at barna får er
dypt konsentrerte og tilstede.
Montesorri barnehagene
Her vektlegges ett tilrettelagt miljø som skal gi barnet forutsigbarhet
og trygghet og gi barnet mulighet til å jobbe i fred og ro med det den enkelte
kjenner motivasjon til. En tror at barns egen drivkraft vil styre dem mot
aktiviteter som er viktige og nødvendige for deres egen utvikling. Montesorri
pedagoger støtter opp under utviklingen av ydmykhet og fleksibilitet, visdom og
forståelse for andre mennesker. Montesorri så stort på det å jobbe med barns
indre ro og fred, hun så dette som utgangspunkt for fred i relasjoner og i verden!
De pedagogiske miljøene har som mål å forsterke barnas evne til selvdisiplin og
konsentrasjon, tro på seg selv og tillit til andre mennesker, samt respekt for
andre religioner, kulturer og livsverdier. Og igjennom dette skape en verden
hvor vi kan bo i fredelig sameksistens. Ett særtrekk ved Montesorri barnehager
er den ro som preger arbeidet. Montesorri har noen metoder for hvordan å skape
en rolig stemning i en gruppe som går ut på at en har et rent og ryddig rom,
hvor puter er lagt frem til barna i en sirkel, deretter plasserer man en
omsorgsperson i ringen mens en annen inviterer ett og ett barn inn i rommet ved
å spørre med mild og vennlig stemme ”Er du klar”. Deretter får barnet gå og
sette seg, der hvert barn blir hilst ved navn av omsorgspersonen som sitter i
ringen. Ett og ett barn blir slik ønsket velkommen inn i rommet om de er klare.
Barna er inneforstått med at ”Klar” betyr at de er klare til å falle til ro og
konsentrere seg om det som skal skje. Det at de voksne beveger seg rolig og
forholder seg rolige er her med på å skape ro i gruppa. (Jf Lexow og Heltnes
Vatland 2004)
Barn
i balanse
Barnehagekjeden som legger vekt på oppmerksomt
nærvær i sine barnehager, bruker et eget opplegg kalt ”Barn i balanse”. Oppmerksomhetstreningen
disse barnehagene driver, er med en tanke om at indre ro og fred hos barnet vil
påvirke barnets følelsesmessige og kognitive intelligens. Værekraft for
lærekraft....... Igjennom opplegget lærer barna seg metoder og vaner for ro og
hvile. Fokuset på å ha fred seg
imellom i gruppa og ha respekt for en rolig aktivitet er gjennomgående. Om barn
ikke vil være i ro i aktiviteten får de lov å gå ut å leke fritt isteden. Barn
i balanse opplegge inneholder disse delene;
1. Livssamtaler; for å
bli oppmerksomme på andre og egne tanker og følelser.
2. Vennlige berøringer,
for å bli oppmerksomme på kropp og styrke relasjoner.
3. Rolige aktiviteter/
bevegelser for å bli oppmerksom på at man kan ta med seg hvilen og roa inn i
hverdagen.
4. fysisk hvile og ro.
For å bli oppmerksom på sin indre kilde til ro og hvile.
”Rolige aktiviteter” kan innebære at de får utrykke seg igjennom
kunstfagene på en rolig måte, med gitte regler, her kommer Kunstpedagogen jeg
ha snakket med inn i bilde.
I arbeid med indre ro i disse
barnehagene bruker man fem medfødte kompetanser som er;
1. Kropp –evnen til å hvile og være i
kontakt med kroppen.
2. Pust – mulighet fil å følge egen
pust.
3. Hjerte –kunne lytte til hjerte
følelsene sine, øve opp empati og vennlighet.
4. Kreativitet –kontinuerlig strøm av
tanker, spontane impulser i kropp og sinn.
5. Bevissthet –oppmerksomheten
Dette er ikke noe en må lære seg, heller
gjenoppdage, siden det finnes medfødt i alle menneskers vesen. (Jmf Sælebakke
2013)
Disse medfødte
kompetansene, særlig den medfødte kreativitet, kan vi finne igjen hos Theo
Kortzinsky, som hevder at mennesket ”... har en iboende mulighet til å
kultivere kunnskap, moral, sanselighet og uttrykksmot (Juell og Norskog 2005)
Kreativitet er ofte sett på som nettopp mot. Men for å være modig, trenger vi
trygghet i oss selv, i forhold til omgivelsene og utfordringene. Det å skape
trygge relasjoner og trygg gruppe dymamikk er viktig for disse mindfulness
barnehagene.
I
en slik ”Mindfullness-barnehage” vil en i en småbarns avdeling i hovedsak jobbe
med det å ”tune seg inn” (inntoning) og lytte til de stille språkene. ”De
stille språkene uttrykkes ofte av mennesker som innehar andre kvaliteter enn de
verbalt sterkeste: små barn, introverte, tenkende, lyttende mennesker,
kunstnere osv…” (Steinskjer 2012) Utrykk som gester, blikk, dans, bevegelse,
sang, bilder osv, karakteriseres som former for ”stille tale” sier Steinkjer
som er estetisk veileder. Hun mener i likhet med Reggio Emilia at dette er
språk som blir undertrykt/oversett.
Reggio Emilia
Loris Malaguzzi brukte
utrykket ”Barns 100språk” for å beskrive de enorme mulighetene som finnes i det
enkelte barn. I slike barnehager tenker en at det å gi rom, ro og tid til
fordypning og skapende virksomhet bidrar
til å utvikle og finne tilbake til disse 99 språkene som Malaguzzi har
beskrevet som ”røvet” ifra barna av vår kultur i dag pågrunn av den manglende
evnen vår til å se mennesket som en helhet.
I
Reggio Emilia barnehager blir leken og undersøkelsen av konkrete materialer og
fenomener innenfor alle de estetiske uttrykksområdene sett på som en integrert
del av barns måte å bygge kunnskap på. Relasjon blir også her vektlagt, både i
for å skape trygghet og for å konstruere kunnskap, som en tenker at gjøres best
i felleskap med andre.
Det kreative og relasjonelle mennesket blir her
vektlagt.
Leken og kunsten ; internasjonale og dypt menneskelige
fenomen
Homo Ludens (det lekende mennesket) En lekende holdning er viktig med
tanke på kommunikasjon, forståelse av andre og selverkjennelse mente Malcon
Ross. (Carlsen og Samuelsen 1988 s 37) Ross plasserer alle faktorene for
kreativtarbeid inne i leken, og binder slik de kreative utrykksformene sammen
med lek. Impulsen blir som hjertet i hele prosessen plasert sentralt i det
hele. Lek er et uttrykk en kan finne igjen over hele verden, og ikke bare blant
barn. For kunsten og leken har mange likhetstrekk; kunsten kan være ett lekende
uttrykk, skapt i en selvforglemmelig tilstand, som vi og kan kjenne igjen fra
beskrivelser av lek.
Å finne roen er viktig utgangspunkt
for å finne den medfødte kreativiteten (Jf Sælbakke 2013). Barn som ikke leker
blir ofte sett på som en varsel om at noe ikke er slik det bør. Men det kan og
hende at barnet leker inni seg, med tankene sine? En trenger ikke alltid bli
forskrekket selv om en ser ett barn som ser ut til å ha trukket seg ut av
leken.
Men om en ser at det kreative
arbeidet stopper opp og den lekene holdningen blir borte, da kan det hende det
er et barn, med altfor store bører på sine skuldre sine vi har med å gjøre. (Jf
Folkman 2004) Her kommer barnets omsorgspersoner inn, andre barn i barnehagen
kan sette i gang en impuls, personalet eller foreldre, kan prøve å komme barnet
i møte med lyttende og lekende holdning og få det til å gi uttrykk for hva det
bærer på. (Jf Folkman 2004) Kunst utrykk eller lek kan vise seg å være en
medisin for sinnet og gi hvile og ro i etterkant.
Jeg vil nå se på
hvordan kunstpedagogikk og kunst terapi kan hjelpe barn å finne ro og hvile.
Alle elementene som er punktvis presentert som ”Barn i balanse” faktorer og
grunnleggende kompetanser flyter noe over i hverandre i praksis. I
kunspedagogikk delen, er det livssamtaler og i livssamtale-delen finnes rolige
aktiviteter og vennlige berøringer. Personalet i barnehagen må sjonglere imellom
alle disse fire faktorene :
Nærvær
som kunstpedagogisk prinsipp.
Den skapende prosess er avhengig av tid og nærvær (Jf Christiansen 2008)
Billedkunstner Ulla Christiansen som har arbeidet som Atelierista i en
årrekke. Hun forteller om hvordan pedagoger med
fokus på nærvær kan skape et lærings- og utviklingsmiljø, som støtter barns
erfaringer med at være til stede i seg selv og oppleve fokus på å være og ro til
å lære. ”Gi barna tid til å lukke alt annet ute i selvforglemmelsens
øyeblikk” (Christiansen 2008 s154) oppfordrer hun. Også i leken kan barna
oppleve dette nået, men kanskje skapende kunst er en lek? Christiansen mener
pedagogens oppgave i skapende arbeid er å være en ”fødselshjelper”, som guider
og stiller spørsmål. Det er slik prosessen kan utvikle sig til nå dybder og
høyder, man ikke kjenner på forhånd. Ved at begge vil noe med det kunstfaglige
arbeidet og har respekt for prosessen som utrykk. Fordi dette gir det
nærværende møte et likeverdig forhold. (Jf Christiansen) Ulla bruker filosofiske samtaler med barn som kommer til
henne i hennes atelier. ”Mennesket lengter etter kontakt –men fremfor
alt dialog (den genuine). Dialog hører til kjernen i det å være menneske
(...)Hver av oss lengter eller å bli ”møtt” i vår unikhet, helhet og sårbarhet.
Verdsatt av andre som vi er, til og med at vi er (...)( Røknes og Hansen 2012
s48) Her sjonglerer Christiansen mellom flere elementer som vi finner igjen i
”Barn i balanse” opplegget; livssamtaler og rolige aktiviteter. Kanskje også
noen barn får en god hånd på skulderen eller en kose rufs i håret (altså; vennlig
berøring).
(Bakke, Jensen og Sæbø (2011 s 153)
I
mitt intervju med Kunstpedagogen i barnehagekjeden som fokuserer på oppmerksomt
nærvær, forteller hun om hvordan barna hun jobber med verdsetter de rolige
rammene rundt det kreative arbeidet og etterspør og opprettholder reglene for
roen selv. I denne barnehagen vektlegges di ordløse kreative prosessene. Og
bare om det er nødvendig bruker man noen dempede ord for å utrykke seg.
Kunstpedagogen har først en introduksjon sammen med barna,
hvor hun forteller barna om dagens aktivitet og instruer dem i bruken av et
mediet barnet kan få skape noe med. ”Barnehagebarn kan komme langt i
uttrykksevne hvis de voksne lærer dem å bruke redskapene” (Carlsen og Samuelsen
1988, s40) Men hovedfokuset ligger ikke på teknikken, men på muligheten barna
nå får til å få være i en prosess hvor de kan få ”speile seg i ett kunstuttrykk”.
”Musikk gir universet skjel, den gir vinger, fantasien flukt, alvoret
sjarm, den gir munterhet og liv til alt” (Platon). Tanken til Kunstpedagogen i
Mindfulnes-barnehagene, er at barna skal få lytte til mye allsidig musikk i
bakgrunnen, men musikk karakterisert av ro, for å skape ro og innlevelse, når
den ordløse skapende prosessen starter. Også musikk barna kan kjenne igjen og
som slik definerer at den kreative prosess nå starter. Yoga musikk blir mye
bruk, ettersom pentagon skalaen, som vi finner i asiatisk musikk, har en
beroligende effekt. Denne musikken er og preget av mye pauser. At musikk er
lyder malt på ett lerret av stillhet, kommer ved hjelp av slik musikk også
tydligere frem.
Dette tilbudet om å holde på med skapende arbeid uten
samtaler, bare fokus på materialet og det å være tilstede i en skapende
prosess, passer kanskje bedre for noen mennesker enn for andre? Kristen Fink-Jensen har sett på hvordan det finnes
ulike meninger blant barn om hvordan de helst vil lytte til musikk, noen vill
ligge på gulvet så man bedre ”kjenner musikken i magen”, noen vil danse/bevege
seg, noen vil helst bruke musikken til å skape en historie eller en gjenstand (Jf
Svinth 2010 s217). Bar i balanse opplegget har også musikk som bakgrunnsteppe
for ”fantasireiser” der barna ligger stille på gulvet og konsentrerer seg om
sine indre bilder og forestillinger, og også brukt når barna leker seg med
forskjellige typer yoga.
I steinerskolens ”Eurytmi” fag blir språket og musikken kroppsliggjort
ved at elevene øver på bevegelser som har sammenheng med musikk ; toner
intervaller, takt, og klang og med poesi og språk..(Jf Svinth 2010 s 233) Kommunikasjon
er å vente og lytte til rytmen og også hva pausene sier oss noe viktig. Denne
indre fornemmelsen som disse øvelsens skaper gir mener man gir et økt nærvær og
bevissthet.
Evnen til å merke innover modnes i takt med stråket, mener
man i Barn i Balanse (Jf Sælbakke). ”Sprusikk” og ”Skrivedans” er metoder en
har brukt i barnehagen for å bedre
barnas språkutvikling, her kobles både musikken og dansen til ord og bokstaver.
Kommunikasjon er jo musikk og musikk er kommunikasjon. Har vi ikke pauser mellom bokstavene, og i
setningene våre ville vi ikke forstått hva en ønsker å formidle.
Steiner skolen jobber mye med musikk
kunstneriske og håndverksmessige fag, for å utvikle elevenes tanker, følelsesliv
og egen vilje. Metodene øver både indre form og fargesans både i rommet med
bevegelser og så på papiret. ”....mange barn må dypt i selvforglemmende
konsentrasjon... for å få formene på plass” (Svinth s230)”Netop de
musisk/kunstneriske og de håndverkmessige fag fordrer elevenes nærvær i de utøvende
prosesser.....” (Svinth s 224) Nok en gang ser vi sammenheng mellom lek og
kunst, som en har stor respekt for både i Steiner skolen og Reggio Emilia
sammenhenger som barns eget arbeid. Men allikevel er det hvile i leken og
kunsten. Ro, noe man må opparbeide seg igjennom å finne hvile.
Kan vi bruke kunsten til å bli oppmerksomme på våre egne ubeviste
tanker og følelser og få fred med dem? I kunstterapien brukes praktiske redskap
til å gå på oppdagelse i det ubevisste.
Maling, tegning, leire, bevegelse, rollespill og lek har den særlige
hensikt å oppdage eller gjenoppdage de områder i psyken som ligger utenfor
våres alminnelige bevissthet. Her ser vi en viktig side ved kunsten, den gir
oss mulighet til å snakke med oss selv og bli bedre kjent med oss selv. Utrykkene
kan bli så personlige og uttrykkfulle at andre mennesker kan se noe mer av
uttrykksskaperen i uttrykket enn hva en har sett før, en kan gjenkjenne egne
følelser, tanker og opplevelser og få en felles opplevelse som styrker
relasjonen. I ”Barn i Balanse”
opplegget brukes Gestalt terapeutiske elementer i sammen med kreativt skapende
arbeid: Samtale –eksperiment og rollespill. Eksperimentene inn under rolige
bevegelser/aktiviteter kan være av kunstnerisk art. Tanken er å bevisstgjøre
mennesker egne følelser, reaksjoner og handlinger, slik at de tydeligere kan
erkjenne seg selv og sine egne valg. Her-og-nå fokuset er også sentralt.
For kunstterapien er det
karakteristisk, at det som tilbys det enkelte menneske ikke er definert på
forhånd. I stedet tilbydes rom til forskjellige former for kreativ utfoldelse,
det være sig maleri, dans, modellering, drama, collage o.lign. Resultatet av
utfoldelsen, det kreative utrykk, kan til en vis grad analyseres og føre til
selvinnsikt.
Dette beskriver kunstterapiens to føtter. Den ene fot er den kreative
utfoldelsesprosess, mens den anden fot er analysedelen, som er terapeutisk.
Begge prosesser inneholder muligheten for en fornyet selvforståelse. Det
estetiske kan bidra til at barna får en mer kompleks og helhetlig erkjennelse
av verden. Estetisk skapelse kan gi produktive pusterom der barn får gitt
uttrykk og bearbeidet sine inntrykk. ”Gjennom undring
og refleksjon, gjennom å forme og omforme ytre og indre bilder, bare slik får
en mulighet til å finne egne uttrykk, og med det oppleve egen dannelse” (Juell
og Nordskog 2005; s 20)
Boal er et kjent navn innenfor teaterverdenen, han brukte teateret for
å gjøre folk selvsikre, kritiske og aktive.
Boal fokuserer denne personlige utviklingen både mot samfunnet (makro
nivå –”Forum teater”) og i nære relasjoner ; kollegaer, venner og familie
(micro nivå –”Rainbow of desire”) Denne siste formen har mange fellestrekk med
kollegaveiledning. Boals mål var å legge tilrette for frigjørende
selvrefleksjon fra uheldige ubeviste handlingsmønstre. I ”De undertryktes
teater” skal deltakerne se undertrykkelsen i gjennom kroppene som deltar i
dramaet og diskutere med kroppen. Ved å vise fysisk til handlingsalternativ.
Habermas mente det fantes 3 universelle erkjennelsesledende interesser,
Kontroll, Forståelse, Frigjøring. I frigjørende teater ønsker man å øke både
forståelsen og frigjøringen hos deltakerne. ”Tilskuernes mulighet til å aktivt
gripe inn og endre det narrative forløp, viser at det narrative spiller en
vesentlig rolle i Boals teaterformer. ” ( Jf Engelstad 2004 s24) ”Narrare
necesse est” (Det er nødvendig å fortelle) Vi bruker fantasien til å gå på oppdagelse i de kreative
uttrykk. Sammen erfarer vi hva
bildene forteller og merker en personlig mening med det kreative
utrykk.
Ulla Crisitansen forteller om mange nære opplevelser med barn når de er
sammen med henne og skaper i atelieret på Reggio Emilia barnehagen. Det å gjøre
noe skapende, jobbe med ett uttrykk og utforske følelser og tanker samtidig, er
også noe Kunstterapaut Eva Steinskjer har hatt positive erfaringer med. Hennes
brukere har blandt annet uttalt at det å male er ”en form for hvile som gir
energi” Fremfor å velge å hvile seg på
soffaen er maling å foretrekke, siden det føles som å komme hjem. Steinskjer
forteller om Baron-Reid (2013) som snakker om det ”arketypiske hjemmet”, altså
et indre rom, et indre hus, og som kanskje nettopp er hva hennes bruker har
opplevd med å kjenne på en følelse av hvile som hun kaller hjemme. En annen
bruker fikk kontakt med sitt ”trosrom”, når hun uttrykte seg fra sitt hjerte
uten kontakt med ytre forventninger eller indre sabotør/kritiker. Å uttrykke
seg på denne måten berører selve livsnerven (Steinkjer 2014 s 17) Hun beskriver
en ”skapende stillhet” i kunst terapi gruppene sine.
Den naturlige oppmerksomheten vi er født med avtar ettersom verden blir
vanskeligere å forstå. I tre års alderen begynner man derfor med oppmerksomhetstrening
av barn. Barn er også mer sårbare for stress i når de kommer til
selvstendighetsalderen, så disse trenger derfor ekstra mye tid og
oppmerksomhet. Relasjonelt, som jo er mitt fokus her, så sier noen forskere at selvomsorgen
og empatien/medfølelsen øker hos mennesker som er med på
oppmerksomhetstreningsprogrammer. Det skal også være forebyggende for psykiske
lidelser, spesielt angst og depresjoner. Samt ha stor betydning for selvregulering
av helse og velvære og slik gi økt livskvalitet.(Michael de Vibe 2008) Men ennå
er forskningsgrunnlaget er for svakt til å kunne slå fast at mindfulness virker
i så stor grad som det hevdes. Ingen skadelige effekter er funnet ennå, men
fagpersonene jeg har vært i kontakt med i disse ”Oppmerksomt nærvær barnehagene”,
forteller jo om barn som ikke viser like stor interesse, fordi de utifra
temperamang er energiske og lite motakelige for nærhet generelt. Da annvender
mang ”Mini-mindfull” typer først, for å gradvis kunne gi barnet smaken på disse
tingene som noe godt. Jeg vil i min drøftningsdel se på noen eksepler som blir
en blanding mellom historier jeg har hørt og ting jeg selv har opplevd pluss
tenkte senarioer.
Barn er forskjellige; barnet kan kjenne segs selv godt og prøve å møte
egne behov, andre trenger hjelp til å forstå følelsene sine og skape fred seg
imellom.
Jeg vil nå ta leseren med gjennom en
tenkt barnehagehverdag og se på ulike situasjoner som kan oppstå i løpet av
dagen og vurdere mulige løsninger på disse.
Forutsetningene er en småbarnsavdeling på en kunst og kulturbarnehage,
som prøver ut Barn i Balanse opplegget i sin barnehage dette året. Det finns to
pedagogiske ledere, syv assistenter og tjueåtte barn. Hovedrommet til disse har en
skyvedør i midten slik at en kan dele gruppa på to rom når det er ønskelig.
Levering og avskjeden med foreldre
om morgenen har vist seg å være et problem for flere av barna i toddler
avdelinga. Flere barn blir levert i et tidlig rush og uten å ha spist noe
særlig. Avdelingsledelsen bestemte seg derfor å prioritere å alltid stå klar
med frokostbord om morgenen og ha folk nok til at en kunne ta litt tid med
enkelte barn ute i gangen før en gikk inn til de andre. Dette for å unngå at eventuell
uro og gråt skulle spre seg til de andre barna i gruppen, og for at barna
skulle få gode førsteinntrykk av hverandre og en rolig god opplevelse av
frokosten og start på dagen.
Bruk av vennlig sang og ”vennlige berøringer” (Jf Barn i Balanse) Jeg vil nå vurdere litt rundt
noen av barna; vi starter med lille Per (17mnd). For lille Per er ikke vennlige
berøringer veldig populært. Han sitter kun på fanget om det er en veldig morsom
bevegelsessang, men ikke for trøst eller kos. En kan si at musikken rører han
mer enn kjærtegn. Så her kan en si at musikken kan gi oss en ”hjelpende hånd”
Det å holde Per på armen blir bare brukt for å unngå att han løper etter mor ut
døra om morgenen, eller andre ”nødssituasjoner”. Nærhet er ikke noe stas rett
og slett. Mens lille Milla er helt motsatt. Hun prøver seg alltid når det er en
ny vikar på barnehagen, da stiller hun seg opp med dådyrøyne og rekker armene
mot assistenten. Og om ingen får advart assistenten, vil Milla deretter sitte
som klistra fast til den armen resten av dagen, eller bråke så mye at det
ødlegger roen for alle andre på avdelinga. Om en voksen setter seg ned på
gulvet, i bokkroken, kommer Milla pilende og kaprer fanget. Barn er
forskjellige, og dagsformen er forskjellig, ikke alle dager er man på samme
måte. Så det gjelder for omsorgspersonene å tune seg inn og være sensitive.
Noen barn har også sterkere behov for å gi nærhet enn andre. Lui går nærmest på
jakt etter andre barn som kan trenge en oppmuntring og klemmer så ivei. Om det
er samlingsstund og han blir litt ekstra glad til sinns må han bare klemme
sidemannen litt. Og er det sansedager med bl.a. massasje, blir han helt salig. Lui
gleder mange med sine kjærtegn, men om Lui kommer i beste mening og øser sin
nærhet ut over Per, kan Per reagere med sinne og vold. Barna kan trenge litt
hjelp til å forstå hverandre selv om erfaringer også taler for seg selv etter
hvert. Lui har begynt å kalle Per for ”Slem” siden de har en tendens til å kollidere
intensjonsmessig. Men for å lære barna å forstå hverandre, må vi jo først
forstå barna.
For at personalet i denne
barnehagen lettere skulle bli kjent med barna og forstå ulikhetene deres, har
de delt de nyeste barna imellom seg som ”Primækontakter” for di enkelte barna.
Men barnehagen er åpne for at barna selv skal få velge sine favoritt voksen på
sikt, for slik å øke tryggheten. (Jf Drugli).
Problemet i denne barnegruppen er at mange flere barn gir tydelig
utrykk for å ha valgt 1ped, mens 2ped (som er ny) ikke føler seg like sterkt etterfulgt
og derfor kjenner seg utrygg og usikker i yrkesrollen. Men da disse kollegaene
tok seg en tur på cafee en kveld for å snekre sammen det siste i årsplanen
under litt hyggeligere forhold en di hverdagslige veggene på ped kontoret, fikk
de anledning til å prate om disse tingene. 1ped påpekte da at hun trodde de
hadde like mange barn som hadde valgt dem, men at på grunn av personligheten
både til barna og pedagogen selv, var utrykkene mer synelige og fysiske i
”hennes egen barneflokk”. Etter denne samtalen begynte 2ped å se tydeligere
hvem barn som faktisk hadde valgt henne og andre medarbeidere. Han så etter
hvert også hvor klokt inndelingene av primærkontakter var gjort av 1ped på
grunnlag av dette. Ved at også personalet tar seg tid til ”Livssamtaler” (Jf
Barn i Balanse) styrker di de relasjonelle rommene seg imellom, er de med på å
skape rom for ro. Ved å plassere denne nyutdannede førskolelæreren sammen med
en med mye mer erfaring, kunne disse to lære av hverandre. Den unge kunne lære
ting man bare kan lære ved å erfare og den gamle kunne lære om de nye teoriene
innenfor pedagogikk faget osv.
Hvordan jobbe med ”Livskunnskap” sammen med Per og Lui? Her kommer
kunstpedagogikken og kunstterapien inn i bildet. ”Livssamtaler” for de minste
og ordløse kan gjennomføres med samtalebilder, musikk, dans og drama.
Med livssamtaler ønsker en i Barn i balanse opplegget å lage rom for
følelser, tanker og undring med den trygge relasjon som fundament. Formidling
av følelser ses også på som en av pilarene i positive relasjoner. Så relasjonen
er fundamentet og blir også sterkere igjennom denne faktoren. Livssamtaler
trenger ikke gå dypt terapeutisk tilverks, heller ikke de kreative prosessene,
men erfaringen av at en kan dele via ulike uttrykk er sentral. En kan bli helere
mennesker ved å styrke flere språk, utrykksformer. Uttrykk og inntrykk skaper
erkjennelse. Bare det å ta en rask runde i gruppa der alle får si ett ord som
beskriver dem akkurat nå, eller vise med kroppen hvordan de har det ”Innskjekk
og utskjekk” metoden, kan vi ett kort og nyttig blikk inn i den enkeltes
verden. Gir gruppen en forforståelse for hverandre der det er lettere å vise
hensyn. Hjelper hverandre å mentalisere. (Røknes og Hansen 2012 s 264)
Å være åpne for å høre hva barna vil fortelle om hvordan de har det er
bra. Men å ha forbredt seg med ett tema, det finnes mange gode alternativer
feks fra Kari Lamer (Lamer 97) eller Start livskunnskap (Løwenborg og Gislason
2012) eller Samtalebilder (Holmsen 2010) Forbredt bør man alltid være, selv om
man ikke får brukt det opplegget en hadde tenkt om barna har noe viktigere å
snakke om. Men hva gjør vi så med Todlerene og barna som ikke har ord?
Hva gjør vi så om Per og Lui missforstår hverandres behov
igjen og det ender med sårede og sinte følelser? Hvordan kommunisere når vi
antar at den ene har et relativt stort passivt ordforråd men få ord og den
andre så vidt har begynt å koble ord sammen til ufullstendige setninger? Samtalebilder
kan være en måte å dele følelser og forstå hverandre om ord er vanskelig å
finne. Kanskje man er et barn med stort ordforråd og fulle setninger, men det
man vil fortelle er ekstra sårt, og klumpen står i halsen. Da kan man peke på
ett bilde som kan si mer enn tusen ord. Slike følelsesbilder kan også gi en
impuls til å skape egne bilder av det man opplever lager storm i hjertet. Å på
den måten jobbe med følelsene sine i en kreativ prosess.
Lytt med innlevelse til
hele menneske og alle uttrykkene! “Hvilken forskjell det gjør å prate med noen
vi føler er til stede for oss i samtalen, som LYTTER til oss med ekte ro, som
ser oss, som bekrefter oss, både verbalt og nonverbalt, fremfor å snakke med
noen som ikke virker helt til stede. Uten at det her skal hevdes at det eneste
en hjelper trenger for å gjøre en god jobb er å være rolig og nærværende,
er det ofte avgjørende for hvordan vi får anvendt eller kommer til med vår
øvrige kompetanse.(Gudrun Nordmo 2012, s 3) Å lytte til de stille språkene
krever hørestyrke. Hørestyrke, er ett begrep fra lyttende pedagogikk (Åberg og
Taguchi) som jeg liker godt. Det å lytte oppmerksomt til hva andre sier er en
viktig bestanddel av kommunikasjonen og gode relasjoner. Å forholde seg åpen og
nysgjerrig på denne måten ro og trygghet.
Mentaliseringsevnen, evnen til refleksivitet: indre dialog med seg selv for å forstå seg
selv og opplevelsene sine i en større sammenheng. (Holmsen 2004 s32)
Det å tolke den andre innenfra og seg selv utenfra, har godt utbytte av
slike Livssamtaler Mentalisering er en genuin menneskelig egenskap som utvikles
i intersubjektive møter. Evnen til empati og sunn innlevelse i andre mennesker
situasjon. (Fonagy 2004). Barn har utviklet sin mentaliseringsevne til moden
form i 4 års alderen. Men mentaliserings kapasitet tilegner barnet seg allerede
i spedbarnsalderen i møte med mors mentalisering og innlevelse i barnets
følelser.(Fongay 2002) Barn forstår seg selv igjennom omsorgspersonene sine,
derfor er også mentaliserings evnen hos foreldre og personalet i barnehagen
avgjørende for barnets utvikling av selvfølelse, selvforståelse,
identitetsdannelse og personlighetsutvikling. Det at Per når har blitt kalt for
slem ett par ganger og vist uheldig adferd, kunne resultert i at han etter
hvert får stempelet som den ”slemme gutten” og definerer seg selv slik også
”Hvem er jeg? Per, slem og flink på skolen” f.eks. Det å leke sammen vil på
sikt lære barna om hvordan det er å være i andres sko. Men engasjerte voksne
som går inn for å bevisstgjøre barn om hvordan andre barn har det styrker
mentaliseringsevnens fremvekt. Her kan man spørre ett barn om han kan se hva
det andre barnet føler og oppfordre barna til å se hverandre inn i øynene. Har
man illustrasjoner av forskjellige folk i forskjellige følelsesmessige
tilstander kan man bruke den til å snakke med. Gå foran med ett godt eksempel.
Det å gjøre godt mot hverandre har større effekt enn å si noe godt.
”Livet ditt snakker så høyt at jeg hører ikke hva du sier” Men hva som er godt
for den ene kan være plagsomt for en annen. Som Per og Lui i eksempelet. Fysisk
nærhet til hverandre gjør oss oppmerksomme på at vi har en kropp som har behov
for nærhet og pleie. Styrker relasjonen mellom den som gir og den som får
påstås det. Men hva med barn som Per? Siden Per er en så aktiv liten krabat som
stadig skal utforske og han har det for travelt for klengete kos. ”Barn som
maserer hverandre slår ikke hverandre” Mottoet til Mindfullness barnehagen som
bruker Barn i Balanse opplegget. Massasje frigjør hormonet ”Oxitocin” som er et
avspennings hormon. ”Vår verdsetting av andre bringer verdi til oss selv. Vi er
en del av en rekke gjensidige relasjoner”(Hycner og Jacobs 1995: IX, vår egen
oversettelse s48 i Røknes og Hansen) Men Per vil ikke være med på massasje når
det er ”sansedag” på avdelinga. Men det varme vannet i plaskebassenget på badet
er spennende! Det blir litt ekstra spennende når Per kommer uti også, og den
rolige atmosfæren som til da hadde preget rommet blir borte ide Per blir til
Kaptein Sabeltan som vil løpe rundt i vannet. På bakgrunn av slike erfaringer
og det at personalet etter hvert kjenner Per og de andre barna, har de delt opp
barna i grupper etter temperament og interesser. Så når det er Per og hanns
piratvenner sin tur til å bade, kommer faktisk kaptein Sabeltan på besøk på
badet. Og yoga musikken er bytta ut med lyder av torden og litt skummel musikk.
Denne spenningen får Per og de andre til å sitte i ro i det varme vannet litt.
Noen ganger har Kaptein Sabeltan med plastikk båter og oppdrag, andre ganger
forteller han en historie fra de syv hav. Også massasje av egne ben blir brukt
i Barn i Balanse, for å styrke selvomsorgen og bevisstheten om egen
tilstedeværelse i kroppen.
Ved bruk av kunstfaget drama, fikk
barnehagen tilslutt samstemt gruppa. Alle barnene er forskjellige og unike, men
en kan allikevel finne en felles samklang av ro.
Stemthet : betegner et fenomen der mennesket er åpent sansende tilstede
i sitt møte med naturen, andre mennesker eller artefakter. Den stemte tilstand:
som instrumentene må tilpasse seg en felles kammertone, (dvs. en felles tonehøyde)Hvert
enkelt instrument har sin bestemte klang som skyldes materialet, konstruksjon,
den måten musikeren anslår tonen på og det rom det bli spilt i. (Svinth 2010 s
212)
Det å bruke historier for barna, som de kan leve seg inn i
blir brukt som en type meditasjon for barn. På denne måten fange bevisstheten
som surrer rundt med tusen mål for å skape ett mål ; pause til å hvile. En kan
kombinere denne fantasireisen med fysisk hvile, slik at barna ligger i ro på
gulvet og lytter. Eller en kan bruke fantasireiser sammen med yoga eller dyre
gigong for å gi bevegelsene en historie og mening. Med fokus på å få med rolige
bevegelser og perioder iløpet av fantasireisen. Naturlig og godt for barn å
bruke kroppen sin, fint å få øvelse i å bruke den sammen med konsentrasjonen og
fantasien. Yogaen jeg fikk observere i en Reggio Emila barnehage var en
fantasireise med faste ritualer, små melodier og rim som ble gjentatt.
Instruktøren varierte historiene litt utifra innspill fra barna og hadde ett
knippe med hovedlinjehistorier som hun varierte mellom. En kan også kombinere meditasjon
med vennlig berøring og fantasireise med klar start og avslutning på en kort
historie og med ett positivt styrkende innhold.
Naturen ett egnet rom for meditasjon og ro; skapende,
konsentrerte rolige bevegelser. Pilgrimmsturer har vi også igjen i mange land, religioner
og kulturer. Det å gå ute i naturen, gir rom og ro til å tenke. Gå med
oppmerksomt nærvær er å gå langsomt og forankre oppmerksomheten i selve
bevegelsen. Dette bringer oss mer tilstede I oss selv, og det roer ned sinnet. Som
også andre rolige bevist handlinger og aktiviteter. Danning står sentralt i en estetisk forankret pedagogikk.
Målet mitt med dette arbeidet var å finne ut hvordan en kan hjelpe barn
å møte sine egne behov for ro. For å finne mulige svar på dette har jeg sett på
forskjellige pedagogiske retninger som legger vekt på kunstpedagogikk og en
relativt ny barnehagekjede i Norge, som legger vekt på ”oppmerksomt nærvær”
(også kjent som mindfulness). Disse
tingene har jeg så vurdert i lys av mine og andres erfaringer fra barnehagen.
Myndighetene og flere teoretikere innenfor småbarnspedagogikk løfter
frem flere av samme verdiene. Behovet for ro stadfestes i Rammeplanen og Stortingsmeldinger,
og begrunnes av .................
.Mange teoretikere innenfor de omtalte feltene har kommet frem til mye
av det samme i jakten på roen og behovet for hvilen. Gi ro og tid til at
relasjoner kan bygges og stabiliseres/bli trygge, ved å lytte til de stille
språkene, være sensitiv, anerkjennende i sin responsivitet og hjelpe de minste
barna ved sammregulering til å bli selvregulerte, gjennom uttrykks arbeid,
språkstimulering og kunstfaglig uttrykkskompetanse. Gjennom egen
mentaliseringsevne og empati, hjelpe barna til å forstå seg selv og andre, få
fred i hjertet sitt og fred seg imellom. Ved forutsigbare dagsrytmer og
ritualer, gi forutsigbarhet, men også medvirkning og på den måten gi barna en
følelse av kontroll over egen hverdag.
Jeg konkluderer med at det finnes
mange veier til hvile og ro, ikke alle veiene passer for alle personer til
enhver tid, men Barn i Balanse modellen har noe for enhver, om en kan å
sjonglere mellom de ulike bestanddelene og stadig har dem for hånden (eller
oppe i lufta) og er seg bevist de medfødte kompetansene vi har med oss hver dag
i vår egen kropp.
Etter å ha jobbet med denne oppgaven ser jeg i nå frem til å jobbe i
barnehagen; jobbe med fokus på holdnings arbeid rundt omsorgsevnen vår, med å
skape trygge tilknytninger blant personalet for barna, til å legge til rette
for at barn kan forstå seg selv, bli forstått og lære seg å møte egne behov for
ro og hvile. Barn trenger KJÆRLIGHET ! Masse KJÆRLIGHET ! Får de det – så
kommer VETTET av seg selv ! (Astrid
Lindgren.)
Jeg ser viktigheten av at man
snakker sammen åpent og anerkjennende, både i jevnlige livssamtalegrupper, som
en bruker i Barn i Balanse, og i det daglige arbeidet med kollegaer og barn. Målet
er en forutsigbar dagsrytme som har rom for mer hvile enn den som er planlagt.
Dette kan nås med oppmerksomme voksne som har sitt hoved fokus på relasjonene
alltid og som er seg bevist sine egne og andres forutsetninger, behov og
egenverdi.
Jeg
tror jeg selv kan få ett bedre pedagogisk nærvær, ved å prøve ut disse bevissthets
teoriene i egen praksis. ”Alt vondt og vanskelig har sin kilde i dårlige
følelser.
Det betyr
at vår evne til å håndtere store og små utfordringer har direkte
sammenheng
med evnen til å håndtere følelsene våre”. (Trond Haukedal 2009 s32)
Bare det å huske å puste dypt ned i magen når en er oppe i en kaotisk situasjon, akseptere at
sånn er livet samtidig som en vet at en også har med seg medfødte kompetanser,
som f.eks. kreativiteten, som kan gi en impulser til nye løsninger. Det å ta
tid til å tenke i mitt stille sinn:
”Gud, gi meg sjelefred til å
godta de tingene jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan endre
og visdom til å se forskjellen.”
(Francs av Assisi)
